Skiskyting i Norge – ech2010.no
Skiskyting har nå vokst i popularitet i mange år, og utgjør for mange et viktig supplement til den norske nasjonalsporten langrenn. Kombinasjonen av skyting på blink og gåing på ski – i tillegg til alle de utfordringer som kombinasjonen av disse to egentlig ganske fremmedartede sportsformene skaper, har gitt idretten sine mange særegenheter. Mange ting ved denne underholdende vintersporten appellerer til utøvere så vel som til publikum; og spenningen er nærmest uutholdelig når skiskytingens mestere står eller ligger side om side ved standplass, når alle vet at presisjon, timing og ikke minst godt med is i magen er avgjørende for hvem som først klarer å skøyte seg til mål.
Skiskytteren må terpe kontinuerlig på hvordan langrennet og skytingen best mulig skal kombineres, og her er det både pusteteknikker på standplass, forståelse av vindforhold, god langrennsform og en stødig hånd som må optimeres for at resultatene skal komme. Skiskyting er i dag blitt en stor vintersport som har sin egen verdenscup, sitt eget verdensmesterskap og som ikke minst er en populær gren i de olympiske vinterlekene.
Selv om det kanskje ikke er skiskyting den gjengse nordmann driver med på en solrik vintersøndag, er skiskyting et velkjent fenomen i Norge, og mange lokale klubber og idrettslag dyrker hvert år frem dyktige skiskyttere fra diverse kriker og kroker av landet.
I dag tar vi skiskyting som en selvfølge – menn og kvinner på TV med ski på bena og en rifle på ryggen er blitt et naturlig skue. Men det som ikke alle vet, er at skiskytingen egentlig har et interessant historisk opphav. Mange ting tyder i dag på at den moderne versjonen av skiskyting hentet sin opprinnelige inspirasjon fra nordiske folkeslag som for så mye som 4000 år siden bedrev jakt på ski. Selv om denne historisk tidlige jakten var uten geværer, fortsatte jaktformen å utvikle seg ettersom de nordiske folk alltid har hatt et behov for å kunne jakte dyr om vinteren – på en tid hvor ski som kjent er et effektivt fremkomstmiddel.
Når nasjonale militærstyrker ble opprettet i Norge, begynte de samtidig å trene på vinterkrig, hvor kombinasjonen av ski og geværer gjorde sitt inntog. Fra dette skandinaviske og i stor grad norske utgangspunktet, ble skiskyting først en OL-gren da vinterlekene ble organisert i Squaw Valley, blant annet etter inspirasjon fra hvordan sporten hadde fått økende popularitet i Sovjetunionen og i Sverige. Den dag i dag er det fortsatt slik at mange dyktige skiskyttere utvikler både de fysiske og de skytemessige ferdighetene de trenger i sporten gjennom militæret, og mange skiskytingskonkurranser har en rekke nåværende eller tidligere soldater på startlistene.
Når skiskyting først ble etablert som en olympisk idrettsgren, gikk utviklingen selvsagt raskt fremover, slik at både regler og distanser ble utviklet i enighet mellom nasjonene. Individuell skiskyting er i dag organisert gjennom fire konkurransetyper: sprint, jaktstart, fellesstart og normaldistanse. Disse varierer i henhold til langrennsdistanse, antall omganger med skytinger og ikke minst i forhold til hvilke konsekvenser eventuelle bom på blinken har, som varierer mellom strafferunder, bruk av ekstraskudd eller tidstillegg.
I tillegg finnes både normale stafetter, hvor fire deltagere av samme kjønn per lag går og avløser hverandre med vekslinger, i tillegg til den forholdsvis nye Mix-stafetten hvor hvert lag består av to utøvere fra hvert kjønn som konkurrerer sammen. Det er altså mange ting en skiskytter skal mestre, og trenings-hverdagen skal utover taktisk forståelse av sporten bestå av både intensiv skytetrening og et variert og knallhardt fysisk treningsprogram. Kun dem som mestrer alle skiskytingens utfordringer kan virkelig hevde seg i toppen, og det er kanskje disse mange egenskapene og deres imponerende kombinasjon som gjør skiskyting såpass fascinerende og underholdende å følge med på.